Hva venter du på, Melvin?
Hva ser du på?
Ser spennende ut, byggeplassen. Vi venter så klart på det store som skal skje.
At jeg bytter plattform. Eller, rettere sagt, Mannen ordner alt, jeg vifter med VISA-kortet og skravler hull i hodet på ham.
Det kan ta hele helgen, visstnok. Det med plattformen. Imens løper jeg et løp. Og stirrer ut av vinduet, som Melvin.
Og spiller The Secret World.
Dette tok litt tid (all ryddinga), men imens kan dere jo kose dere med denne. Vil haaa! Funnet her.
(Sånt jeg driver med når jeg blir lei av transkriberinga. OK, så var det Mannen som fant den, men likevel.)
Fått ny bil av kjæresten min, siden han er så glad i meg og ny bil var det eneste jeg manglet i den materielle ansamlingen min. En jaguar!
Neida. Fikk noe så lusent som en Nexus 7. Hvem bryr seg, liksom! Tror faktisk ikke at kjæresten min er NOE glad i meg, så kjip som han har blitt på gavefronten.
Neida.
Den er så fin at jeg får orgasme av å pakke den opp (så det sørger jeg for å gjøre hele tiden).
Precioussss.
Kan du ligge på sofaen og gumle pepperkaker og se julefilmer samtidig som du tafser på den nye Audien din, Fotballfrue? Ikke? Tenkte jeg det ikke. Mannen din kan umulig like deg noe særlig.
Har du lest noe av Jonathan Franzen? Det burde du.
Siden jeg ikke klarer å introdusere boka bedre enn Bokklubben, limer jeg like gjerne inn deres introduksjon:
Så er den her: Frihet, boka som allerede har blitt utropt til “århundrets roman” av den engelske avisen The Guardian. Jonathan Franzens nye roman er ute på norsk allerede få uker etter at originalen traff det amerikanske bokmarkedet som en bombe. Det sikret et forsideoppslag i Time, og det at president Obama personlig gikk i bokhandelen og ba om et forhåndseksemplar. “Masterpiece” kalte New York Times romanen, og det likner mye på DNs overskrift “Mesterverk”. Hva slags roman er det som får en slik mottakelse?
Lignende adjektiver blir så klart brukt for å beskrive mange bøker, men folk som leser Franzen mener det. Jeg mener det. Jeg har ikke møtt noen som ikke mener det. Oversetteren har gjort en så strålende jobb, dessuten, at boken er en fryd å lese, også på norsk.
Først og fremst er Franzen morsom. Setningene hans er så fulle av informasjon, sarkasme og hentydninger at etter man har lest denne mursteinen på om lag 600 sider, vil man bare ha mer.
Bare hør her, leserens første møte med Joey, familiens noe arrogante sønn:
“Han er en skikkelig liten drittunge,” fortalte hun de andre mødrene i løpet av den lange Sengetidsopprørssvinteren (sic!), da Joey sto på sin rett til å være oppe like lenge som Patty og Walter.
“Er det trassanfall? Gråter han?” spurte de andre mødrene.
“Tuller du?” sa Patty. “Jeg skulle ønske han gråt. Det ville vært normalt, og gråten ville gitt seg før eller senere.”
“Hva gjør han, da?” spurte mødrene.
“Han bestrider grunnlaget for vår autoritet. Vi får ham til å slå av lyset, men han er av den oppfatning at han ikke skal måtte legge seg og sove før vi slår av lyset vårt, fordi han er akkurat som oss. Og jeg sverger, så hjelpe meg Gud, på at regelmessig som et urverk, hvert femtende minutt, jeg skal banne på at han ligger der og stirrer på vekkerklokken, hvert femtende minutt roper han: ‘Fortsatt våken! Jeg er fortsatt våken!’ Med et tonefall fullt av forakt, eller sarkasme, det er sprøtt. Og jeg trygler Walter om ikke å la seg lure, men nei, et kvarter etter midnatt står Walter igjen i mørket på rommet til Joey, og igjen krangler de om forskjellen på barn og voksne, og om hvorvidt en familie er et demokrati eller et tolerant diktatur, inntil det til slutt er jeg som ligger i sengen som et følelsesmessig vrak, ikke sant, og hulker: ‘Vær så snill å slutte, vær så snill.'”
Omtrent slik går historiene, og jeg har ingen god unnskyldning for at jeg har brukt godt over et år på boka. Annet enn at jeg leste de første 400 sidene i løpet av et par dager, for så å legge den helt bort, til jeg tok den frem igjen og tenkte at det er da for dumt å legge vekk en sådan bok, og fullførte. (Skylder på universitetet. Når jeg skal RIKTIG SÅ KOSE MEG på fritiden, vil jeg heller løpe meg en tur enn å lese etter å ha lest ca hele dagen).
Innholdsmessig vil jeg si at det er språket og fortellerkunsten som driver en, for miljøvern og utrydningstruet, små, blå sangfugler er faktisk ikke det som opptar meg så veldig i hverdagen. Det er liksom alle historiene i mellom. Liksom om hvor galt det kan gå, i ekteskapet, i livet, i USA, i musikkbransjen, med depresjoner, med arroganse og med makt.
Hvis du liker god fortellerkunst, løp og les! Hvis du liker god fortellerkunst, mer sarkasme, morsommere historier og mer satire, les heller Korrigeringer av samme forfatter. Eller se den på film, hvis, eller når, den kommer. Eventuelt les begge. Det har jeg gjort, og det var gøy.
Vi har riktignok kranglet biiiittelitt i dag, men ikke på langt nær så mye som jeg har kranglet med iPhone, ios, iTunes osv.
Hello Android. Bye bye Appledritt som kontrollerer livet til folk.
Inspirert av Stian og Siri, og med påstand om at jeg har ekstremt lang erfaring i gamet vi kan kalle kjærlighet (med bare minutter med singelliv siden jeg var 13, egentlig), så vil jeg nå skrive mine velfunderte kjærlighetsråd for den enkelte (u)heldige som ikke møtte sin livspartner da man var 12 år gammel (slik som Stian & Siri).
10 kjærlighetstips for de som har knulla litt rundt, med andre ord:
1) Vær snill (enig med Stian). Jeg vil utdype: Hvis du er i bitchehumør, låser du deg heller inn på badet (enig med Siri) eller går deg en tur. Når du klarer å snakke om problemet uten å ha anklagende, kranglete og bitchy stemme, er du klar. NB: Ikke smell med døra.
2) Ikke drikk for mye alkohol, men drikk det gjerne sammen.
3) Ikke heng deg unødvendig opp i eksene hans/hennes.
4) Bli gjerne venner med eksene (hvis de fortsatt er venner). NB: Ikke vær venn med eksen! Det er en tullete ting å være.
5) Hvis du føler at du har truffet den eneste rette, er det riktig. Alt annet er feil.
6) Det å starte et prosjekt sammen forsterker kjærligheten dere i mellom. For eksempel: Bygg et hus, få en hundevalp, lag unger, løp maraton, begynn på vinkurs, invester i en seilbåt. Men gjør dette bare hvis du kan krysse av punkt 5 først.
7) Gi rom for egne prosjekter. Det er ikke sikkert at det er nødvendig at han tvinger seg gjennom Twilightmaraton med deg og bestevenninna di, eller at hun synes det er så innmari stas å bli med på elgjakt.
8) Besøk hverandres foreldre. Du lærer usedvanlig mye om partneren din ved å sette deg inn i bakgrunnen hans og samspillet i familien.
9) Alt kan snakkes om, det vanskelige også (NB: Fungerer best hvis du har krysset av for punkt 5).
10) Ligg sammen. Har du ikke lyst, finn ut hvorfor og gjør noe med det.
Når du er skadet blir livet hardt, sånn er det bare. Skal man slutte å trene, eller må man rett og slett pine seg gjennom flere timer med superkjip dritt-trening mens man venter på at man kan løpe igjen?
Svaret er JA, og svaret er avgitt.
Svaret er også at det sannsynligvis aldri kommer til å bli gøy, men det var ikke noe gøy å løpe første gangen du løp heller, ikke sant? Du peste deg gjennom kanskje 20 minutter med sammenhengende jogging og oppdaget at du kun hadde kommet 2,5 km avgårde. Dette kommer jeg AL-DE-RI til å like, tenkte du, mens skammelig spreke kjerringer i femtiårene spratt forbi deg mens de til og med holdt praten i gang, som om de var på søndagstur. Du ga dem finger’n, ikke sant, der, den første gangen? Og kanskje den neste? Var det gøy da bertene i klassen liksom på død og liv skulle holde Aerobicshow i gymmen, for det er liksom den ultimate trening (saklig), og du står der med altfor lange armer og bein og henger ikke med i det hele tatt på tulledansen deres? I tillegg er du midt i puberteten, for tenk, og ethvert feilsteg er sosialt selvmord, og du har MYE HELLER LYST til å gå ut og spille fotball? (De samme jentene som er redd for ballen og begynner å grine når de får en ball i ansiktet). Ga du dem finger’n? Klart du gjorde det. Faens drittkjerringer.
Selv om jeg aldri har nådd noen storhetstid i løping, og aldri kommer til å gjøre det, har jeg en glede ved å løpe som jeg ikke finner noe annet sted. Jeg har mange gleder, men ingen er som den når jeg løper. Jeg er genuint interessert i det, kanskje det eneste jeg er genuint interessert i. Ingen påtatte og påtvungne sosialiteter. I pakt med naturen. Alt annet er liksom litt det samme, hva jeg studerer, hvor jeg jobber, hvor jeg bor, hvor jeg drar på ferie, jeg får det liksom ganske greit uansett. Hvordan jeg trener, er derimot ikke det samme. Jeg skulle så klart ønske at jeg fant ut dette før slik at jeg virkelig kunne blitt god, men selv om jeg drev og småjogget litt i min ungdom og som barn, så hadde jeg jo ingen anelse om hva jeg holdt på med. Hvor langt, hvor fort, hvor god eller dårlig form, sånne ting hadde ikke jeg begreper om. Jeg bare gjorde det, av og til, i skogen, for meg selv, og jeg likte det. Hvor var støtteapparatet? Hvor var de voksne som kunne fanget det opp? Aner ikke. Dessverre hadde jeg jo astma (og har det fremdeles), og omgivelsene mine hadde virkelig ingen kunnskap om verken trening, løping, astma eller noe annet. Langt mindre bekledning. Vi løp jo rundt i sånne høysyntetiske Adidas-bukser og bomullsskjorter i gymmen. Jeg hatet sånne ting som Cooper’s test på skolen og sånn, og gjorde det heller ikke særlig bra. Løp kanskje 2700 meter? Og døde i snørr og astmaanfall etterpå selvsagt. Uten medisiner, for det drev jo ikke jeg med. Så lenge man har gitt alt, ikke sant. Pressa seg litt.
Og det er det det handler om. Ikke vær en pingle. Alle må presse seg selv, enten det er i løping eller svømming eller i studiene eller på jobben eller for å gjøre det lille ekstra for familien sin.
Greit, du kan ikke løpe akkurat nå, fordi du har tretthetsbrudd/strekk/muskelsmerter/har brukket hofta/livet er kaos/mora di er hjelpetrengende … osv. Da må man ta det for hva det er, og gjøre noe med det. Jeg hadde to valg: Ikke løpe, og ikke trene noe annet heller, eller ikke løpe, og heller trene noe annet. Det er klart at en stillesittende hverdag for en student som meg som egentlig har ADHD og et konsentrasjonsvindu på ca 7 minutter ikke kan slutte å trene. Det kribler i hele meg hvis ikke jeg får rørt meg litt, og en-to-tre lange turer med hunden daglig holder faktisk ikke. Det er ikke fordi jeg skal bli verdensmester på halvmaraton og ikke kan risikere å miste “formen” av å sitte stille ei uke, det er rett og slett bare det at jeg ikke greier å sitte stille ei uke. Jeg får helt MARK.
Jeg blir så inspirert av slike som Karoline Bjerkeli Grøvdal. Hun brakk faktisk vrista i år, og nå er hun nominert til månedens friidrettsutøver i EUROPA. På Hytteplanmila løp hun tredje best i Europa på 10 000 m gateløp. Kun to norske kvinner har løpt fortere enn henne på 10 k, gjennom tidene.
Hvis lille dumme MEG synes det er så fælt å ikke få løpt på ei uke eller to, hvordan tror du sånne som Karoline har det når hun brekker foten og kan bare glemme OL?
Og hva tror du hun gjør med det? Setter seg ned og tenker at det er over? Blir feit? Hun trener alternativt, selvsagt, styrke og kondisjon, balanse og utholdenhet, for å fikse skaden, og for å bygge et bedre grunnlag til hun skal løpe igjen for å forebygge nye skader.
Premien lot jo ikke akkurat vente på seg! Tredje best i Europa på 10 000 meter, fjerde best i Europa på halvmaraton, nominasjoner i verdensklasse og en lang og lovende løpskarriere foran seg.
Det er det jeg tenker på når jeg står der og gnur på ellipsemaskinen, eller på en bosu-halvball mens jeg forsøker å mobilisere nok balanse og styrke til å gjøre ettbens knebøy. Ikke at jeg skal bli best i verden, men at jeg snart kan få gjøre det jeg liker best å gjøre, løpe.
Bare gjør det som må til, ikke sant. Om det betyr at du må høre på Boney M og Mary’s Boy Child på full guffe og repeat i 45 min, eller gå på spinning 6 dager i uka.
Se her, har nesten satt ny verdensrekord i ellipse.
Det er en investering, og helt seriøst. Ingen dør av litt styrketrening.
Nå som jeg har begynt å jogge så smått igjen tar jeg det superpent. Jeg mener virkelig superpent! Om jeg bruker 45 min på 5 km og egentlig går mer enn jeg løper, og kjerringer på femti spretter forbi meg gir jeg dem ikke finger’n lenger. Jeg smiler pent, sier hei og konsentrerer meg om mitt. Neste år skal jeg hjorte forbi dem alle sammen i Sentrumsløpet, Oslo Maraton og alt sammen! Med død i blikket!
Demonstrerer mord i blikket:
Nemlig.
Så skjerp deg, gjør styrkeøvelsene dine og slutt med sutringa. Slutt å være en pingle. Du trenger ikke å like det, men du trenger å fortsette å gjøre det. (Dette sier jeg mest til meg selv, for det er jeg som trenger å høre det).
Prøver å illustrere hvor sprudlende glad man blir av alternativ trening, men egentlig var jeg bare entusiastisk fordi jeg skulle ut og jogge:
(Danser her til Fatboy Slim og Praise you)
Seriøst, dette tar deg halvannet minutt å lage.
Smell et egg oppi en bolle:
Pisk det lett med en gaffel:
Hiv hele greia inn i mikroen på full guffe i ca 30 sekunder:
…Mens du revurderer livet ditt, eller noe.
Deretter tar du det ut, og slenger på ønsket mengde ost. Jeg brukte Jarlsberg, og mye ost:
Nam, ost! Blir aldri nok ost, si. Så inn i mikroen igjen, 30 sekunder til:
Imens finner du frem et stykke brød, som du kliner inn med ønsket mengde smør. Jeg bruker Tine Meierismør, og mye passe mengder smør:
Dessuten holder polarbrød seg i to evigheter, ikke sant. Nå er egget ferdig. Ta det ut av mikrobølgeovnen, og hiv det over det smurte brødet:
Voilà!
Sleng over litt nykvernet pepper, del en cherrytomat i tre og dander skivene vakkert over frokosten/førtreningsmaten/mellommåltidet/kveldsmaten din.
Spiste dette ca 30-60 min før trening i går, og til frokost i dag. Blir mett. Ost ♥
Ha en fin dag da, hjertenesussesmaskefjesene mine ♥♥♥♥♥
Fikk det nesten gratis på nyåpninga av Strømmen Storsenter her for ei ukes tid sida, fikk det i hende nå.
Gleder meg til å løpe rundt og ta massevis av #dagens #outfit til rosabloggen min med det!
(Nei, dette er ikke en annonse. Jeg har kjøpt det sjæl, fordi jeg fortjente det.)
Nam, gulrot! Jeg får faktisk litt middels panikk hvis jeg ikke har gulrøtter i kjøleskapet. Egentlig er det kålrot, brokkoli, rosenkål og sopp som er favorittgrønnsakene mine, men med dem er det liksom så mye styr.
En eske god kvalitets gulrot holder jo i evigheter, og kan brukes til alt. Har du gulrøtter og en proteinkilde, har du jo faktisk alltid middag. Dessuten er det bare å skylle den litt før man kan gnafle i vei.
Her har jeg brukt den til frokost:
Speilegg, karbonade, ost, og grønnsaksblanding av rødløk, gulrot og paprika.
Det er ikke sjelden at jeg ikke spiser frokost før langt på dag, gjerne etter en passe lang tur med hunden. Tar en gulrot på veien ut, og unngår dermed besvimelse og full systemstans. En gang løp jeg faktisk halvmaraton på en gulrot. Altså, ikke et løp, men distansen. På mølle. Det var da jeg var passe løpegæærn og bodde/studerte i Arizona i USA.
Jeg slår et slag for gulrota! Kan stekes, bakes, gratineres, kokes, smørdampes, raspes, skrelles og sikkert flere ting, den setter fine farger på maten, og er full av gode næringsstoffer. Dessuten er den dødsgod. (Men styr unna billigmerkene)
Nemlig.
Matilde Gaupaas 